Høysensitiv og introvert

Ekstrovert og introvert er to personlighetskarakteristikker som først ble beskrevet av psykiater Carl Gustav Jung (1875-1961). Han beskriver introverte som personer som blant annet har et rikt indre verden med et stort behov for alenetid. Ekstroverte på den andre siden får som regel sin energi fra den ytre verden, de er sosiale og har oftere problemer med å være alene enn introverte. Jung påpeker i sin teori at ingen av oss er enten det ene eller det andre, men at vi alle befinner oss på et sted mellom de to ytterpunktene. Selv er jeg introvert høysensitiv og velger derfor for nå å ha fokus på denne enden av skalaen.

Når jeg tenker på min barndom, og spesielt på skoletiden, lurer jeg på hvorfor ingen noen gang spurte meg hvordan jeg hadde det. Og det overrasker meg hvor fort jeg fikk merkelappen sjenert og nærmest plassert bakerst i klassen. Og jeg vet at det er veldig mange i den båsen med meg. Jeg følte at jeg i disse situasjonene sjeldent eller aldri ble sett for den jeg var, eller fikk hjelp til å styrke mine gode egenskaper. I stedet var det hele tiden et enormt fokus på at jeg måtte forandre meg og bli mer som de ekstroverte i klassen. Jeg følte at hele min identitet var hun stille sjenerte. Og jeg følte at dette ble mer en begrensing enn kun en personkarakteristikk. Tenk på alle de konferansetimene de kunne spart seg, for ja, jeg vet jeg er stille.

Min erfaring er at det i samfunnet generelt er en stor fordel å være ekstrovert på mange områder, men selvfølgelig kan det være positive og negative ting på begge sider. Men min generelle erfaring  med skole og jobb er det som om det på mange måter er mange fordommer mot introverte, og det er lett i skole- og jobbsituasjon å få merkelappen lat, unnvikende eller lite engasjert. Noe som i mange tilfeller ikke kunne vært mer feil. Et av mange eksempler på dette er en lærer jeg hadde på videregående som konsekvent henvendte seg til meg med spørmål når det for han så ut som jeg var unnvikende med tankene andre steder da jeg sjeldent eller aldri rakk opp handa og unngikk blikkontakt. Selv om jeg nesten alltid svarte han rett når han spurte, føltes det aldri som om jeg fikk bevist meg selv i hans øyne.

Når man er som meg, høysensitiv og en svamp for omgivelsene, gjør det vondt hver gang man hører "du må være mer muntlig aktiv". Det er mer enn en gang jeg har opplevd å få lavere karakter enn de rundt meg med dette som forklaring. Hvorfor det? Nå som voksen har jeg ikke noe problem med å se hva for en skremmende og utfordrende situasjon skolen er for barn og unge. I utgangspunktet er jo fremføringssituasjon vanskelig for de fleste. Så hvordan kan det ha seg at ingen ga noe uttrykk for dette ovenfor meg?

Jeg møtte en tidligere lærer en stund etter jeg gikk ut av ungdomskolen, hun sa til meg at hun husket meg så godt fordi de hadde jobbet sånn med å "løfte meg frem" som hun sa. Og det er jo ekstremt merkelig, for det har jeg aldri hatt noen opplevelse av. Og når det er sagt, hvorfor mente hun at jeg hadde behov for å bli løftet frem, løftet frem fra hva?

I dag kjenner jeg jo alle de fantastiske egenskaper en har som høysensitiv, og kanskje også derfor klarer jeg ikke forstå at samfunnet ikke ser det samme. Min erfaring er at en selv i jobbsituasjon blir målt ut i fra evnen til å høylytt ta seg frem.