Emosjonell trygghet

Forskning viser at rundt hver tredje person har hatt et panikkanfall bare det siste året.

I hele verden! Det vil si at 1,3 milliarder mennesker har hatt et enkelt panikkanfall de siste tolv månedene. Der du bor, har hver tredje nabo hatt et slikt. Dette betyr at helseproblemer knyttet til psykisk helse er langt mer vanlig enn de fleste tror. Riktignok er ikke utrygghet problemet for alle disse, men for mange av oss koker det ned til at vi enten emosjonelt, fysisk eller på andre måter ikke føler oss trygge. I denne teksten fokuserer jeg på emosjonell utrygghet. Mange er oppvokst med at det ikke er trygt å vise tristhet, glede eller andre emosjoner. Når vi er barn er vi prisgitt omgivelsene, og det å passe inn i miljøet vi vokser opp i handler om liv eller død. Hvor populært er det ikke i oppdragelse å si til barna sine "gå på rommet ditt" fordi man er sint eller lei seg og dette er noe foreldrene ikke makter å ta i. Oversatt: Så lenge du viser disse følelsene kan du ikke være en del av oss. Resultatet blir da at man undertrykker den delen av seg som ikke var lov. Problemet er bare at følelser blir ikke borte.

Når jeg var på mitt verste med panikkangst følte jeg meg utrygg døgnet rundt. Det som til slutt hjalp meg var å jobbe med å heve vibrasjonen min. Det betyr at man gjør ulike tiltak for å skape en lettelse, eller en følelse av å ha det litt bedre enn det man har det. Når man har det vanskelig er det lett for at man føler seg fanget i en spiral av negative tanker, enten dette skyldes fysiske tilstander som kroniske smerter eller psykiske som panikkangst i mitt tilfelle. 

En ting jeg vil anbefale er å lage en trygghetsliste, fordi man da har en liste å komme til når verden raser og all logikk forlengst har forsvunnet. Jeg begynte å lage min liste som inneholdt å sitte i hjørnet av sofaen med teppe over meg, gå med handlevogn når jeg måtte i butikken, og ha mobilen og bilnøklene i hånda når jeg på butikken eller ute. Dette er noe man i psykologien kaller sikkerhetsadferd, noe jeg skriver mer om under.

For meg var dette en revolusjonerende tanke. Jeg drev for tiden hardt med eksponering, og for meg gled dette over i selvtortur. På død og liv skulle jeg gå helt opp til Nille på kjøpesenteret og jeg var en katastrofe og en verdiløs dritt om jeg ikke klarte det. Og enda lurte jeg på hvorfor jeg ikke ble noe bedre! I stedet fant jeg ut at et av mine store behov er trygghet, noe mesteparten av panikkangsten min handler om, nettopp følelsen av å aldri være trygg. Jeg begynte derfor å jakte på følelser som gjorde at jeg følte meg trygg, og det er her sikkerhetsadferden kommer inn. Altså at jeg begynte å kunne gå på butikken om jeg holdt i en handlevogn eller at jeg kunne kjøre bil om jeg hadde med meg halspastiller og vannflaske i tilfelle krise. Denne type sikkerhetsadferd er i min erfaring veldig hjelpsom dersom man er bevisst på hvorfor man gjør det. For meg er dette viktig å nevne fordi jeg har i min erfaring med psykisk helsehjelp blitt advart mot denne type adferd fordi den skaper falsk trygghet og kan skape problemer på sikt. Jeg vet at om en stor katastrofe skulle inntreffe vil ikke den handlevognen kunne hjelpe meg nevneverdig. Derimot ga den meg en mestringsfølelse, for i mange måneder var dette den eneste måten jeg kunne gå inn i en matbutikk på. Jeg bruker sikkerhetsadferd som en glidende overgang for meg selv for å gi meg selv den tryggheten jeg har behov for, og for meg er resultatet at det egentlig ikke spiller noen rolle for meg lenger om jeg har med vogna eller ikke i butikken.

Det er lov å gi seg selv følelse av trygghet om man trenger det. Det er lov å legge seg under dyna om det gjør at du føler deg bedre, og det er lov å holde hardt i handlevogna om det gjør at du føler deg trygg nok til å kunne handle, så lenge man er bevisst på hvorfor man gjør det.