Subjektivitet.

De fleste av oss
er så oppslukt av å være objektive at man glemmer hvor fantastisk subjektivitet kan være. Setninger som starter med “forskning har vist at” rager høyere enn “Min mening er at”. Selv om jeg selvsagt anerkjenner vitenskap og forskning som en viktig pilar av samfunnet på mange måter, mener jeg at det er en viktig del av oss selv som har blitt glemt. Mange mennesker i dag utfører daglige tillitsbrudd mot seg selv. Hver gang du gjør noe du ikke vil gjøre, eller sier noe du egentlig ikke mener, bryter du det båndet du har med deg selv, og for hver gang du gjør det beveger du deg lenger og lenger unna den du virkelig er. Et naturlig resultat av at vi forlater oss selv er at vi ikke lenger vet hvem vi er, vi føler oss utrygge, utbrente og etterhvert kanskje også fysisk og/eller psykisk syke.

For å møte den virkelige deg, og komme til et sted der du er i fred med deg selv,  er man nødt til å begynne å sette pris på sin egen subjektivitet. Du må sette større lit til dine egne følelser enn noe annet. Man kan ikke sette et likhetstegn under hva som er virkeligheten og sannheten. Du har din virkelighet og sannhet, og jeg har min. Ja, enkelte ubestridelige faktum har vil til felles i våre virkeligheter, men jeg snakker nå om den subjektive virkeligheten du lever i.

Dette kan kanskje høres lett ut i teorien, men hvis du skal gjøre dette til din praksis i livet vil det med stor sannsynlighet være det vanskeligste du har gjort hittil. Husk at det underbevisste valget du tok de første gangene du valgte å undertrykke deg selv for å passe inn i samfunnet var for deg liv eller død. En mestringsstrategi du brukte for å passe inn, og det å passe inn er en av de sterkeste drivkreftene vi som mennesker har. Det vil si at det er aspekter av deg, selv om du ikke nødvendigvis er bevisst på de, som mener at det å leve ut denne delen av deg er det samme som å dø. Det kan kanskje høres dramatisk ut. Men de av oss som har levd med angst for så å eksponere seg for dette etterpå vet hva jeg snakker om. Men bare da kan du se hva som skjer når du beveger deg inn i din sanne subjektive tilstand

Så hvordan gjør man det? Vi må "back to basics", tilbake til hvem vi er. Noe som for mange av oss ikke vil bety noe spesielt fordi vi har gått så lang fra oss selv at vi ikke lenger vet hva dette vil si. En mulighet er å lære følelsene dine å kjenne på nytt, hvordan reagerer kroppen din på noe du liker versus noe du ikke liker? Men det viktigste av alt, ha tålmodighet med deg selv ,det er ikke gjort på en dag, kanskje ikke engang på et år!