Emosjonell omsorgssvikt

De aller fleste av mine klienter sliter med problematikk knyttet til angst, depresjon og/eller fysisk sykdom hvor de ikke kan forstå hvordan det har blitt sånn, for de har jo hatt en så bra barndom! De hadde alt de kunne ønske seg og foreldre som jobbet hardt og som var i stand til å gi de en god barndom. Så det er absolutt ingen grunn til at de skal slite som de gjør. Kanskje er de bare utakknemlige og en dårlig person?

Se Youtubevideoen som hører til denne bloggen her

Når vi snakker om emosjonell omsorgssvikt snakker vi om episodene du følte at du ikke ble sett, eller når følelsene ikke ble  validert, speilet , eller hørt av foreldre eller andre omsorgspersoner. Emosjonell smerte etterlater ingen arr. Lærerne dine kan ikke se blåmerker og gi deg hjelp. Men når det er sagt, som spesialpedagog vet jeg at det er mange måter å observere et barn på og se tegn på omsorgssvikt, men ut i fra min erfaring og oppfatning er dette dessverre noe som ofte ikke blir tatt tak i, enten på grunn av manglende kunnskap eller tid i barnehage og skole. Det vil dessverre også være slik for deg, at dersom du ikke vet at måten du blir behandlet på er gal, vil du heller ikke kunne be om hjelp.

Emosjonell omsorgssvikt et stort problem vi sjeldent snakker om, på tross av at veldig mange av oss i løpet av oppveksten har opplevd noe innenfor dette feltet. Dette temaet henger tett opp med Codependency som jeg skrev om i forrige uke, da dette i mange tilfeller er produktet av denne typen opplevelser når vi er små.

Det er dessverre også sånn at siden emosjonell omsorgssvikt ofte er subtil av natur, fører det til en enorm indre forvirring der man ofte har problemer med å sette fingeren på hva som er årsaken til traumet eller problemet du opplever i dag. Dette er årsaken til at man sier at emosjonell omsorgssvikt ofte oppleves verre enn fysisk omsorgssvikt, dette er fordi vi her snakker om de tingene og episodene som ikke skjedde. Det er langt lettere å sette fingeren på, og ha forståelse for, noe som faktisk fant sted, mens de gangene de ikke så deg, eller ikke møtte deg på en god måte slik de burde, og slik du hadde fortjent.

Det som skjer med deg som barn når du ikke blir møtt på en god måte følelsesmessig er at du vil få problemer med å utvikle et sunt "jeg". Barn må blant annet oppleve å bli speilet for å kunne utvikle en følelse av en selv, og at en selv er bra! Kanskje du ble skammet eller kjeftet på fordi du ble sint når du var i en situasjon du ikke likte, eller kanskje du var glad og høylytt men ble oversett. Kanskje var det mer subtilt i natur på den måten at ingen noen gang sa at du var uviktig, men ingen sa heller at du var fantastisk! De sa kanskje aldri at de hatet deg, men de sa heller aldri at de var glad i deg?

Mitt poeng er ikke at foreldrene dine var onde eller hadde dårlige hensikter, men at foreldrene dine også hadde foreldre som ikke visste hvordan man jobber med følelser, og det samme med deres foreldre før dem. Foreldrene dine kan ha ment godt når de kjeftet på deg for å være sint eller når du fortalte dem at du ikke likte noe. Men hva det egentlig gjorde med deg i det stille, var at du begynte å stille spørsmål ved deg selv og dine følelser. Og når dine følelser får deg i trøbbel, undertrykte du dem for å overleve i miljøet du ville passe inn i. Dette er en perfekt strategi, i hvert fall for en kort stund før vi har kommet så langt vekk fra oss selv at vi plutselig ikke kan fungere, og ikke kan stole på oss selv lenger. For som sagt er det jo så mye lettere å jobbe med problemer du vet om eller har bevis for, og de fleste tilfeller av følelsesmessig forsømmelse faller ikke inn i den kategorien.

La oss ta ett eksempel. La oss si at du hatet skolen, og ba om å slippe å gå en dag, kanskje noen var slem mot deg eller noe gjorde at du ikke følte deg ikke trygg, hvorpå foreldrene dine sa "vi må alle gjøre ting vi ikke liker å gjøre", slik at du gikk likevel . Og du lurer på hvorfor du i dag er i en vanskelig situasjon, og du ikke evner å gjøre noe med det fordi du må være en ansvarlig voksen, og ansvarlige voksne de jobber hardt og står på, selv om de hater det de gjør. Eller kanskje  foreldrene dine ba deg om å slutte å gråte og ble opprørt én eller flere ganger fordi du hadde, etter deres mening, ikke noe å gråte for. Kanskje la de til og med til at du ødela dagen deres fordi du var så vanskelig å ha med å gjøre. De påførte deg skam for det du følte i øyeblikket. Og nå som voksen klarer du ikke å finne din retning i livet. Noe som etter min mening ikke er rart i det hele tatt, fordi det du egentlig lært av dem, er at dine følelser er feil, og det fører til at du ikke lenger vet hva du liker eller ikke liker, eller hvem du i det hele tatt er! Hvordan kan du vite om noen følelser du har er riktig? Så du holder munn og jobber på, og fortsetter å leve det livet som gjør at du går ned i en spiral av angst og selvdestruktivitet.

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, må du se nærmere på det i barndommen din som aldri skjedde, men som burde ha skjedd. Dine foreldre burde lært deg at du er deg, og ikke en forlengelse av dem. Når du ikke ønsket, av ulike årsaker, å gå på skolen, burde de ha spurt deg om hvorfor og vist deg at de forstod hvordan du følte det og at dere sammen kunne funnet en løsning på problemet. Hver gang noe gjorde deg opprørt, sint eller glad burde de ha vært der for å validere deg og følelsene dine, og det burde vært viktig for dem at du skal bli trygg på at dine følelser er alltid rett.

Når vi vokser opp i forhold innunder dette spekteret, har dette kanskje ført til at du som voksen ikke vet hva det vil si å være deg, å ta plass, eller virkelig gå inn i rollen som DEG. Kanskje du ikke har et forhold til følelsene dine som om de ikke eksisterer, eller kanskje du befinner deg i helt motsatt ende av skalaen med et følelsesliv som ødelegger livet ditt, uten at du helt forstår hvorfor. Kanskje sliter du med angst, sosial fobi, kronisk sykdom eller panikkangst..

  

..Men det er jo ikke så rart det! Du ble aldri opplært til å forstå at du er fantastisk, med hele ditt følelsesregister og alle dine fantastiske meninger og teorier. Du ble tvert i mot opplært til å bli blank, uten din egen individualitet, uten et eget ansikt. Til å mene og føle det de rundt deg mente og følte, fordi ingen andre tanker eller følelser var tillatt.

Men den gode nyheten er: Det er aldri for sent å snu denne negative spiralen, men det er en lang og humpete vei til å bli bedre! Veien begynner med at vi må sette spørsmålstegn ved alt vi tror vi vet og alt vi tror vi kan. Og vi må forandre måten vi forholder oss til oss selv på! 


Ønsker du å være med i et fellesskap hvor du får hjelp og støtte så er www.hjertemedlem.no kanskje noe for deg.

Om du heller ønsker å kun prate med meg så kan du bestille time hos meg her: www.hjertesamtaler.no/gratis-samtale . Første samtale med meg er gratis, slik at vi skal bli kjent, og du kan bestemme deg for om dette er for deg eller ikke.


Du kan også sende meg en e-mail på: kristine@hjertesamtaler.no