1. Juni 2017 opplevde vi noe av det verst tenkelige. Men før du leser noe mer vil jeg advare deg mot å lese dersom dette er et tema som trigger deg! Jeg kommer i denne teksten til å snakke om sorg, og vanskelige følelser.
Vi mistet vår bittelille midt i uke 17. Etter å ha vært på ultralyd fant først en lege, så en jordmor, så en overlege og så 3 andre spesialister på rikshospitalet noe alvorlig galt med den lille jenta. Hun het Sofie og ble bare 18 cm og 500 gram.
Å gjennomgå en abort så sent i svangerskapet er så ille man kan tenke seg, og så enda litt værre enn det. Det var ekstremt vondt, både fysisk og psykisk. Og når jeg skriver det er jeg redd for å skremme
noen som kanskje er gravide og skremt, eller som skal til å oppleve det samme. Men samtidig vet jeg at jeg skulle ønske jeg visste litt mer om hva jeg gikk til den dagen. Alle vil selvsagt oppleve dette forskjellig, men jeg tror at det uansett er like forferdelig og vondt, uansett hvordan man ser på det. Etter 9 timer med pågående rier var det endelig over. Det var hvertfall følelsen der og da. Smerten forsvant i det barnet kom ut, og alt ble stille. Videre gikk stillheten over i nummenhet, og etter en ukes tid gikk nummenheten over i ekstrem sorg.
Hvordan skal man sørge over en bitteliten en som bare så vidt kom inn i livet ditt. Og hvordan skal man gjøre det når du egentlig er den eneste som kom i nærheten av å kjenne det lille barnet. Man har ingen bilder, og heller ingen gode minner man kan se tilbake på eller gjenstander. Den ekstreme tomheten og ensomheten i disse følelsene vet jeg veldig mange sliter med.
Jeg ønsker ikke bare her å fortelle om det som er så inderlig vondt, jeg vil også gi deg et tips om en fantastisk organisasjon jeg vil du skal ta en titt på enten du har mistet et barn eller andre kjære. Selv ble jeg så utrolig glad når jeg kom over en stiftelse som heter Georgs gave, som er drevet av Jannike Lunde. I bildet over kan du se rammen jeg kjøpte fra de, og tittelen på denne teksten "adjø bitteliten" er hentet fra de. På etiketten under kan du skrive inn det du selv ønsker, og hjertet som du ser under er ment til å legge et sted der du minnes den som har gått bort. For meg var dette en symbolsk handling som ga meg utrolig mye, og derfor vil jeg anbefale det på det sterkeste dersom du har mistet noen nære.
Under hele denne prosessen har det vært viktig for meg å være åpen om det som har skjedd, og delte derfor både før og etter hva som var på gang. For meg var det som sagt vanskelig at det var nærmest umulig å finne noen som har skrevet om dette. Både det som skjer før, under og etter en sånn hendelse. Både fysisk og psykisk. Derfor vil jeg at du skal vite, dersom du leser dette fordi du har opplevd, eller snart skal oppleve, noe av det samme at det er hjelp og få.
Dessverre i min situasjon var det mye som skjedde underveis som ikke var optimalt. Jeg vet ikke om dette er normalt eller noe som er unikt til min situasjon, men jeg opplevde at jeg ikke ble møtt på sykehuset på den måten jeg hadde behov for. Jeg opplevde heller ikke noe særlig hjelp i etterkant for å forberede meg på reaksjoner som kom senere. Derfor har jeg noen råd til deg som er i samme situasjon:
- Vit at reaksjonene som kommer er normale fordi du har vært igjennom noe traumatisk. Så husk at som i alle situasjoner der vi har med følelser å gjøre gjelder det å skape rom og tillate det som kommer.
- Ta selv kontakt med Fastlegen din for samtaler
- Dersom du ikke har en fastlege du vil snakke med kan du ta kontakt med helsestasjonen der du bor
- Amathea er en organisasjon som jobber med veiledning før, under og etter abort. Jeg har hatt noen samtaler med en veileder der og det er noe jeg kan anbefale andre!
- Snakk om det! Uansett om det er med en helsearbeider, veileder, venn eller familiemedlem.
Om du ønsker å prate med meg så kan du bestille time hos meg her: www.hjertesamtaler.no/gratis-samtale . Første samtale med meg er gratis, slik at vi skal bli kjent, og du kan bestemme deg for om dette er for deg eller ikke.
Du kan også sende meg en e-mail på: kristine@hjertesamtaler.no
Vi mistet vår bittelille midt i uke 17. Etter å ha vært på ultralyd fant først en lege, så en jordmor, så en overlege og så 3 andre spesialister på rikshospitalet noe alvorlig galt med den lille jenta. Hun het Sofie og ble bare 18 cm og 500 gram.
Å gjennomgå en abort så sent i svangerskapet er så ille man kan tenke seg, og så enda litt værre enn det. Det var ekstremt vondt, både fysisk og psykisk. Og når jeg skriver det er jeg redd for å skremme
Hvordan skal man sørge over en bitteliten en som bare så vidt kom inn i livet ditt. Og hvordan skal man gjøre det når du egentlig er den eneste som kom i nærheten av å kjenne det lille barnet. Man har ingen bilder, og heller ingen gode minner man kan se tilbake på eller gjenstander. Den ekstreme tomheten og ensomheten i disse følelsene vet jeg veldig mange sliter med.
Jeg ønsker ikke bare her å fortelle om det som er så inderlig vondt, jeg vil også gi deg et tips om en fantastisk organisasjon jeg vil du skal ta en titt på enten du har mistet et barn eller andre kjære. Selv ble jeg så utrolig glad når jeg kom over en stiftelse som heter Georgs gave, som er drevet av Jannike Lunde. I bildet over kan du se rammen jeg kjøpte fra de, og tittelen på denne teksten "adjø bitteliten" er hentet fra de. På etiketten under kan du skrive inn det du selv ønsker, og hjertet som du ser under er ment til å legge et sted der du minnes den som har gått bort. For meg var dette en symbolsk handling som ga meg utrolig mye, og derfor vil jeg anbefale det på det sterkeste dersom du har mistet noen nære.
Under hele denne prosessen har det vært viktig for meg å være åpen om det som har skjedd, og delte derfor både før og etter hva som var på gang. For meg var det som sagt vanskelig at det var nærmest umulig å finne noen som har skrevet om dette. Både det som skjer før, under og etter en sånn hendelse. Både fysisk og psykisk. Derfor vil jeg at du skal vite, dersom du leser dette fordi du har opplevd, eller snart skal oppleve, noe av det samme at det er hjelp og få.
Dessverre i min situasjon var det mye som skjedde underveis som ikke var optimalt. Jeg vet ikke om dette er normalt eller noe som er unikt til min situasjon, men jeg opplevde at jeg ikke ble møtt på sykehuset på den måten jeg hadde behov for. Jeg opplevde heller ikke noe særlig hjelp i etterkant for å forberede meg på reaksjoner som kom senere. Derfor har jeg noen råd til deg som er i samme situasjon:
- Vit at reaksjonene som kommer er normale fordi du har vært igjennom noe traumatisk. Så husk at som i alle situasjoner der vi har med følelser å gjøre gjelder det å skape rom og tillate det som kommer.
- Ta selv kontakt med Fastlegen din for samtaler
- Dersom du ikke har en fastlege du vil snakke med kan du ta kontakt med helsestasjonen der du bor
- Amathea er en organisasjon som jobber med veiledning før, under og etter abort. Jeg har hatt noen samtaler med en veileder der og det er noe jeg kan anbefale andre!
- Snakk om det! Uansett om det er med en helsearbeider, veileder, venn eller familiemedlem.
Om du ønsker å prate med meg så kan du bestille time hos meg her: www.hjertesamtaler.no/gratis-samtale . Første samtale med meg er gratis, slik at vi skal bli kjent, og du kan bestemme deg for om dette er for deg eller ikke.
Du kan også sende meg en e-mail på: kristine@hjertesamtaler.no
Kommentarer
Legg inn en kommentar