Jeg er en
mann på 34 år som har slitt med angst siden tenårene. Jeg har angst for tanken
på hva som skjer etter døden. Vil sjelen eksistere i all evighet på et eller
annet vis? Vil jeg forsvinne helt og alt bli «ingenting» i all evighet? Begge
tankene synes jeg er helt sinnsyke og uforståelige. Hvordan skal man kunne
eksistere i all evighet? Hvordan er det mulig? Hva skal man gjøre i all
evighet? Den andre tanken, at man ikke skal eksistere mer i det hele tatt(at
det er intet) er enda verre å tenke på.. hva om jeg forsvinner helt? Hva om det
er ingenting i all evighet? Det vil jeg jo hvertfall ikke.. begge tankene er
nok til at jeg kjenner et rykk i magen og angsten kommer snikende. Jeg vet jo
at jeg aldri kommer til å få et sikkert svar på hva som vil skje, og at det
ikke kommer noe godt ut av å gruble på det. Men allikevel klarer ikke hodet
mitt å slutte å tenke på det.

Som nevnt
innledningsvis så startet denne angsten i tenårene. Hvordan og hvorfor den
oppstod vet jeg ikke, men tanken om dette kom smygende på mens jeg lå på teppet
under bordet og så på TV. Tanken ble gradvis sterkere og jeg ropte ut et
«AaaaA» på grunn av smerten den ga meg i sjelen og mamma kom løpende og lurte
på hva som skjedde. Da roet det seg..
Siden dette har tanken kommet på besøk i varierende hyppighet helt frem
til i dag. Jeg har forsøkt å blokkert tanken og gjøre ting for at ikke tanken
skal komme. Hele tiden må hodet mitt få en stimuli av noe(egentlig hva som
helst, bare det ikke er å gjøre ingenting), slik at ikke tanken skal få
overtaket og gi meg angst. Denne teknikken har jeg brukt i ca 20 år. Den har
fungert på ett vis, men det er veldig slitsomt å aldri kunne bare slappe av
helt og gjøre ingenting, men bare slappe av og være der med tankene sine.
Angsten har også gradvis blitt verre og kraftigere, så en teknikk uten negative
konsekvenser har det ikke vært.
Et lite
vendepunkt kom etter jeg opplevde mitt sterkeste angstanfall noensinne i en
alder av 32. Jeg er gift, og jeg klarte ikke være hjemme alene uten at
kona var til stede. Jeg måtte være ute et sted hvor det var mennesker rundt meg.
For da klarte ikke disse tankene å få et grep. Da kunne jeg også driste meg til
å tenke litt på hva evigheten er, eller hva det vil si at det er «intet».
Hvorfor det hjalp å ha mennesker rundt meg vet jeg ikke..

Jeg gikk på
DPS i denne perioden for å få hjelp med angsten ( uten at det var noen der som
kunne hjelpe meg overhodet). Jeg fortalte de om hva jeg gjorde for tiden, med å
møte angsten og det var da de kom med et forslag om at jeg kunne prøve
OCD-behandling hos OCD-teamet i Sandefjord. Jeg fikk plass der og etter noen
samtaler sa de at de var litt usikre på om det var OCD jeg hadde, og om
behandlingen ville fungere for meg, men vi kunne gi det et forsøk. Jeg fikk da
i oppgave om å fortsette det jeg selv hadde begynt med, men i en mye tøffere
grad. Jeg skulle gjøre det som virkelig var det verst tenkelige i forhold til
angsten min. For meg var det å være hjemme alene på soverommet på kvelden(
angsten har vært verst når jeg skal prøve å sove), og aktivt oppsøke tankene om
evighet/død/ikke-eksistens. Jeg skulle virkelig tenke på det og gruble over
det. For meg var dette noe av det verste og vanskeligste jeg kunne gjøre, og
jeg var veldig skeptisk.. men jeg måtte bare prøve det, for jeg hadde forsøkt
alt annet jeg kunne komme på og ingenting har hjulpet ordentlig.

Jeg
avslutter etter litt, ikke fordi jeg er engstelig, men fordi jeg føler jeg ikke
gidder eller at det er noen vits å fortsette. Jeg forteller om opplevelsen jeg
hadde til OCD-Teamet og de forteller meg at hver gang jeg føler angsten kommer
snikende så skal jeg la det komme og tenke aktivt på det. Ikke noe mer av å
skyve det unna. Jeg har gjort det siden, og det har hjulpet meg mye. Angsten
har ikke den kontrollen på meg som det har hatt så lenge. Jeg lar ikke angsten
styre livet mitt lenger. Angsten er ikke
borte, og kanskje kommer den heller aldri til å bli det. Fortsatt kommer den
snikende avogtil og jeg kjenner det knyter seg i magen, men jeg har hvertfall
en teknikk som gjør at angsten ikke tar helt overhånd. Og det er utrolig
verdifullt. Jeg synes fortsatt tankene er helt sinnsyke, men jeg takler de.
Kommentarer
Legg inn en kommentar