Jeg har et så voldsomt behov for å dele min erfaring og min historie fordi når jeg stod midt oppi den umulige og håpløse situasjonen som det er å få vite at barnet ditt kommer til å dø hadde jeg behov for å få høre om andres historier, tanker og følelser men opplevde at dette var det sparsomt med eller ikke eksisterende i det hele tatt. Derfor kommer jeg i dette innlegget å skrive hele historien, og det
kommer til å være noen detaljer. Dersom du synes dette er ubehagelig anbefaler jeg deg å ikke lese lenger. Grunnen til at jeg velger å ta med alle de mindre pene detaljene er at det er dette jeg ønsket å få vite på forhånd. Det handler ikke om skremsel på noen måte, men når man er i en så voldsom og alvorlig situasjon skulle ihvertfall jeg ønske at jeg kunne lest andres erfaringer for å vite litt mer om hva jeg hadde i vente, noe mer enn bare det rent medisinske.
Undersøkelsene før vi kom til aborten
I uke 16 av min graviditet var vi på en helt ordinær ultralyd. Her fikk vi vite at noe ikke var som det skulle. Det de så var at fosteret hadde væske under huden og noe som heter cystisk hydrops, noe som betyr en større væskeansamling i nakken. Jeg er ikke en fagperson og bruker derfor terminologien slik jeg oppfattet den og ble forklart av legene. To andre fagpersoner ble tilkalt for å bekrefte funnene, og vi ble sendt videre til Rikshospitalet der de er eksperter på fosterdiagnostikk, og her fikk vi time allerede dagen etter. Kort fortalt opplevde vi å få et lite håp etter denne timen, noe som viste seg å være et håp basert på at vi misforstod situasjonen, men uansett er jeg på en måte glad for dette fordi det gjorde at denne uken ble fylt av et lite håp og ikke bare det vonde. Vi ble enige om å komme tilbake 5 dager senere for videre undersøkelser og eventuelt en fostervannsprøve.
Når vi kom tilbake derimot denne mandagen forstod jeg fra allerede første setning den nye legen sa at vi hadde misforstått forrige gang. Jeg kan ikke helt beskrive hva, men jeg kjente i hele meg at dette ikke var bra. Jeg ble dårlig, kvalm og full av sorg. Det viste seg at det håpet vi fant ved forrige time egentlig ikke eksisterte. Etter å ha blitt undersøkt av to ulike leger denne dagen fant de betydelig væskeansamling under huden på fosteret. Brystet til fosteret ble målt til 2 cm mens det under huden over alt var 8 mm væske, for meg ga dette et bilde på hvor voldsomt det egentlig var. Væskeansamlingen i nakken målte 2,5 cm. Samtidig fant han mye væske i buken til fosteret og i tarmene var det tegn til blødning. Det var også tegn til hjertesvikt og nyresvikt. Jeg kjente i meg på dette tidspunktet at dette er de dårligste nyhetene jeg noen gang kunne fått, og ba legen om å fortelle meg tydelig akkurat hva han tenker, uten å prøve å trøste meg eller legge noe i mellom. Det ble så viktig for meg å høre den virkelige sannheten. Og selv om jeg forstod at legen ikke har lov til å si noe som kan være ledende ovenfor meg i den ene eller andre retningen ble det så viktig å bare få høre situajsonen ut i fra hans erfaring og opplevelse. Det vi fikk høre var at det ville overaske han om barnet ville overleve svangerskapet.
Jeg vet dette temaet er betent. Og derfor sier jeg igjen at dersom du har et problem med dette er ikke denne teksten for deg. Denne teksten er for deg som er som meg, du har opplevd noe lignende og søker febrilsk etter noen som har det akkurat som deg og som kan fortelle hva man føler og hva man kan forvente seg videre. For meg i denne situasjonen, etter å ha blitt undersøkt av 3 spesialister på området. En overlege, gynekolog og ultralyd jordmor på mitt lokale sykehus der alle fant de samme funnene var jeg ikke i tvil om hva som var rett. Jeg visste at dette barnet ikke ville overleve svangerskapet, og i beste fall kunne det overleve rundt 4 dager etter fødsel. Igjen vet jeg at det finnes så mange sterke meninger om akkurat dette. Men for meg er det så utrolig klart at jeg ikke vil at mitt barn skal lide unødvendig. Jeg lot heller ikke hunden min dø av seg selv etter jeg fikk vite at hun hadde alvorlig kreft som kunne skape ulidelige smerter og død for henne når som helst. Derfor er det for meg helt utenkelig å skulle gjøre det med dette fosteret som for meg er barnet mitt. Det er et liv med sjel og bevissthet. Om du ikke er enig har du hundre prosent rett til det. For meg, noe som jeg også fikk bekreftet av legene rundt meg, var det aller best for barnet å la det få slippe nå, men også for min egen psykiske helse. Det er ille nok å abortere et foster på 17 uker, og jeg vil tro det nok blir verre jo lenger tiden går.
Det er nå den virkelige harde prosessen begynner i historien. Det er denne delen jeg så inderlig søkte etter informasjon om fra likesinnede. Ikke medisinsk informasjon om hvordan en sånn abortprosess fungerer i teorien, men hva kan jeg forvente meg og hvordan føles det og alle disse tingene som nok er veldig normalt å søke etter andres erfaringer om. Jeg var så utrolig redd og engstelig og fylt av en så enorm sorg over at dette barnet jeg hadde i magen ikke var levedyktig. Og her er nok reaksjonene like forskjellig som det er mennesker som har opplevd dette, men jeg har lest på generell basis at kvinnen blir mor i det hun får en positiv graviditetstest. Det føltes hvertfall sånn for meg.
Det som skjer når man er over 12 uker gravid er at man må søke om å ta abort. Dette betyr i praksis at ditt sykehus samler en abortnemd. I min situasjon betydde det at jeg på mitt sykehus måtte ha en samtale med kommuneoverlegen og overlegen på gynekologisk poliklinikk. Her ble det stilt spørsmål om hvordan jeg oppfattet situasjonen. Hadde vi aktivt prøvd å få barn, hvor lenge hadde vi prøvd, hvordan opplevde vi oppfølgingen og informasjonen vi fikk der på sykehuset og på rikshospitalet der beslutningen om å ende svangerskapet ble tatt. For meg opplevde denne første delen av møtet brutalt. Jeg følte de var skeptiske og forsøkte å endre min mening. Jeg var fra før av langt nede og totalt knust og på gråten, så mannen min måtte svare på det meste av spørsmålene. Det jeg forstod etterhvert var at dette kun var en lovpålagt del av "intervjuet", noe jeg opplevde ikke helt passet inn i min situasjon. Senere ble det tydelig at disse legene var helt enige i diagnosen fra Rikshospitalet og enige i min følelse av at dette er det eneste valget jeg hadde.
Selve abortprosessen
En medikamentell abort foregår på den måten at du får en pille etter dette møtet, etter at aborten er godkjent. Denne pilla skal, etter min forståelse, modne livmoren. Deretter kan du reise hjem igjen før du blir innlagt på sykehus ca 2 døgn senere.
Selv merket jeg ikke noe spesielt i disse to dagene bortsett fra litt diffuse menssmerter. Etter hva jeg fikk opplyst hos legen er det vanlig med lette kramper og lette blødninger, men selv opplevde jeg ingen blødninger.
Innleggelse
Torsdag morgen kl 8 skulle jeg møte opp på avdelingen på sykehuset der jeg skulle legges inn. For meg var dette en kirurgisk avdeling for gynekologi, men på Rikshospitalet ble aborter gjennomført på fødeavdeling, så jeg er usikker på om dette er normalen eller ikke. Naturlig nok var jeg livredd og utslitt etter noen ekstremt tunge uker i uvisshet. Jeg ble vist inn på et rom og startet med en samtale med sykepleier om hva som kom til å skje.
Det første som skjer er at man får 4 tabletter satt inn i skjeden som skal starte sammentrekningene i livmoren. Dette kan du gjøre selv eller få hjelp til av en sykepleier. Selv var jeg så redd for å ikke gjøre det riktig at jeg fikk hjelp til dette. Denne pillen (Mifepriston) tas videre med noen timers mellomrom til barnet er ute. Videre fikk jeg to paracet og to Voltarol for smertene og en pille med Morfin som jeg selv valgte å ta senere når smertene ble verre. Grunnen til dette var at jeg nok både hadde en litt naiv holdning til det som var i ferd med å skje. Jeg tenkte at det nok ikke blir såå vondt og jeg skal da takle dette. Men også fordi jeg er veldig forsiktig med medikamenter i utgangspunktet og for å være ærlig skremmer Morfin meg.
Det er videre viktig å påpeke at hendelsesforløpet og det jeg kommer til å beskrive var kun slik det var for meg, og jeg vet at hvordan denne prosessen er for deg kommer helt ann på hvordan din kropp reagerer på medikamentene og hvor langt du er på vei. Videre er det sånn at dersom du er som meg og aldri har født før vet du heller ikke hvordan du takler smertene, og heller ikke hvordan smertene føles i utgangspunktet. Dette for meg var med på å gjøre hele situasjonen enda mer skremmende. For ingen kan svare på hvor lenge det vil holde på eller mengde smerter jeg ville oppleve.
For meg gikk de neste 2 timene uten at noe spesielt hente. Jeg fikk litt mat og gikk litt rundt da bevegelse visstnok skulle gjøre at ting kunne gå litt fortere. Etter ca 2 timer opplevde jeg å få skjelvinger. Om dette var pga bivirkninger av en tablett eller psykisk vet jeg ikke, men jeg vet at jeg ofte har opplevd dette i situasjoner der jeg har vært ekstremt redd. Jeg opplevde at jeg fikk god støtte av sykepleierne noe som førte til at skjelvingene etterhvert stoppet.
Det står på de fleste offesielle sider jeg har sett at fra du får satt inn pillene tar det gjennomsnitlig 4-6 timer før selve aborten skjer. Med meg tok det 9 timer, og noen må være over natta på sykehus, og ettersom jeg forstår er alt like normalt. Som sagt handler det mye om hvordan akkurat din kropp reagerer. Men alt dette kan du lese om på de fleste medisinske sider som Helsenorge.no.
Det som videre skjedde er den delen av historien jeg skulle ønske jeg fikk litt informasjon om på forhånd fra noen som hadde gått gjennom dette, og ikke bare fra nøytrale medisinske kilder.
Jeg ser i ettertid at jeg ikke fikk god nok oppfølging og informasjon om hva som ville skje når barnet kom. Selve fødselen måtte skje på et bekken da det var viktig at alt skulle til undersøkelser og obduksjon i etterkant. Det var ingen som fortalte meg at det var normalt at fostervannet begynte å renne, og hvordan smertene ble spissere og voldsommere rett før barnet var på vei ut. Dette førte til unødvendig dødsangst fordi jeg lå alene i sengen og trodde det var noe galt med meg, mens det som egentlig var tilfellet er at dette er sånn det føles rett før barnet er på vei ut.
Jeg tror nok vi er bygd på den måten at vi ikke klarer å tenke oss smerte og at vi derfor har et litt naivt forhold til det hele og tenker at dette er ikke noe problem, men jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt mer informasjon på forhånd om at dette vil bli smertefullt, og når du tror det umulig kan bli verre så er det sannsynligvis et godt tegn på den måten at kroppen gjør det den skal, og ikke som jeg trodde at det var tegn på noe alvorlig galt.
Rett etter jeg hadde født og kommet meg tilbake i senga var følelsene mine helt merkelige. Jeg var så ekstremt letta. Selvsagt ikke letta over utfallet, men jeg hadde ligget i den senga i 9 timer og oppriktig trodd at det var noe galt med kroppen min og at barnet aldri kom til å komme ut, og så var plutselig alt over. Alt var stille og jeg hadde ikke en eneste følelse.
Det neste som skjedde var utrolig viktig, og fint, for både meg og mannen min. De tok Sofie bort, som er hennes navn, vasket henne og la henne oppi en liten kurv med hvitt blondeteppe over. Jeg var selv veldig usikker på om jeg ville se barnet og avtalte at sykepleieren skulle avgjøre når hun så barnet. Jeg er utrolig glad for at jeg valgte å se henne og ta bilde av henne. Hun var utrolig vakker og fredelig der hun lå.
Tiden etterpå
De første ukene var veldig rare. Det var som om følelsene mine var borte. Jeg husker jeg snakket i telefonen med ulike familiemedlemmer og venner og de gråt, mens jeg var helt tom og følte meg litt dum som ikke klarte å føle noe.
For meg endret dette seg ved første menstruasjon. Om dette er normalt eller ikke vet jeg ikke, men jeg tenker det kan være lurt å vite om det dersom de samme reaksjonene skjer hos deg. Det føltes som om kroppen ble vekt fra dvalen, som om mensmurringen ble en påminner på det som hadde skjedd, og det barnet som ikke var der inne lenger. Etter dette ble alt kaos. Jeg var redd, lei meg, fortvila og kaotisk. Det eneste jeg hadde fått på sykehuset var et nummer til vakthavende gynekolog på sykehuset, og dit ringte jeg ofte.
Jeg følte meg så vanvittig alene og fullstendig overlatt til meg selv. Ingen fortalte hvor jeg kunne ringe eller ta kontakt. Kroppen ga mange og skremmende symptomer som var helt nye for meg, og hodet jobbet på fullt hele tiden.
I ettertid vet jeg at det er mange steder å få hjelp, og kanskje er ikke helsevesenet så god til å opplyse om dette. For meg har det hjulpet vanvittig å ha ukentlige samtaler med fastlegen min, som er helt fantastisk, sykepleier på helsestasjonen og jordmor på anemone klinikken på Tønsberg sykehus (Jeg er usikker på om dette er noe alle sykehus tilbyr eller ikke ). Jeg har også ringt amathea.no som er en organisasjon som jobber med samtaler før og under abort, dette var også utrolig godt for meg og det var de som tipset meg om å ringe helsestasjonen. Videre er organisasjoner som Vi med et barn for lite et veldig nyttig å ta en kikk på.
Akkurat nå, midt i Oktober, er det ca 5,5 måned siden aborten, og psyken har blitt mye bedre. Jeg er fortsatt trist og gråter fortsatt ofte, men det sinnssyke kaoset som var i kroppen er for det meste borte, og det er utrolig deilig. Jeg har begynt å se fremover, og begynt å få en glede over hva som venter igjen.
Mitt største ønske for deg som leser dette som som enten har, eller snart skal, oppleve dette eller noe lignende vet at det finnes hjelp, og den hjelpen er det veldig lurt å ta i mot, eventuelt oppsøke som i mitt tilfelle. Få så mange som mulig å snakke med, og send meg gjerne en mail til kristine@hjertesamtaler.no om du vil dele med meg!
Dette er så hardt og så brutalt som det går ann, og noen dager kan man ikke annet enn å bare holde seg fast. Men jeg vet man kommer seg igjennom. Jeg kommer aldri til å glemme det jeg har opplevd, og jeg kommer alltid til å ha et barn for lite, men jeg vet at med tiden blir sorgen lettere. Spesielt når man har samlet sitt eget nettverk av mennesker man kan snakke med!
Jeg har også skrevet en tekst jeg har kalt for adjø bitteliten, den kan du lese her!
Om du ønsker å prate med meg så kan du bestille time hos meg her: www.hjertesamtaler.no/gratis-samtale . Første samtale med meg er gratis, slik at vi skal bli kjent, og du kan bestemme deg for om dette er for deg eller ikke.
Du kan også sende meg en e-mail på: kristine@hjertesamtaler.no
Undersøkelsene før vi kom til aborten
I uke 16 av min graviditet var vi på en helt ordinær ultralyd. Her fikk vi vite at noe ikke var som det skulle. Det de så var at fosteret hadde væske under huden og noe som heter cystisk hydrops, noe som betyr en større væskeansamling i nakken. Jeg er ikke en fagperson og bruker derfor terminologien slik jeg oppfattet den og ble forklart av legene. To andre fagpersoner ble tilkalt for å bekrefte funnene, og vi ble sendt videre til Rikshospitalet der de er eksperter på fosterdiagnostikk, og her fikk vi time allerede dagen etter. Kort fortalt opplevde vi å få et lite håp etter denne timen, noe som viste seg å være et håp basert på at vi misforstod situasjonen, men uansett er jeg på en måte glad for dette fordi det gjorde at denne uken ble fylt av et lite håp og ikke bare det vonde. Vi ble enige om å komme tilbake 5 dager senere for videre undersøkelser og eventuelt en fostervannsprøve.
Når vi kom tilbake derimot denne mandagen forstod jeg fra allerede første setning den nye legen sa at vi hadde misforstått forrige gang. Jeg kan ikke helt beskrive hva, men jeg kjente i hele meg at dette ikke var bra. Jeg ble dårlig, kvalm og full av sorg. Det viste seg at det håpet vi fant ved forrige time egentlig ikke eksisterte. Etter å ha blitt undersøkt av to ulike leger denne dagen fant de betydelig væskeansamling under huden på fosteret. Brystet til fosteret ble målt til 2 cm mens det under huden over alt var 8 mm væske, for meg ga dette et bilde på hvor voldsomt det egentlig var. Væskeansamlingen i nakken målte 2,5 cm. Samtidig fant han mye væske i buken til fosteret og i tarmene var det tegn til blødning. Det var også tegn til hjertesvikt og nyresvikt. Jeg kjente i meg på dette tidspunktet at dette er de dårligste nyhetene jeg noen gang kunne fått, og ba legen om å fortelle meg tydelig akkurat hva han tenker, uten å prøve å trøste meg eller legge noe i mellom. Det ble så viktig for meg å høre den virkelige sannheten. Og selv om jeg forstod at legen ikke har lov til å si noe som kan være ledende ovenfor meg i den ene eller andre retningen ble det så viktig å bare få høre situajsonen ut i fra hans erfaring og opplevelse. Det vi fikk høre var at det ville overaske han om barnet ville overleve svangerskapet.
Jeg vet dette temaet er betent. Og derfor sier jeg igjen at dersom du har et problem med dette er ikke denne teksten for deg. Denne teksten er for deg som er som meg, du har opplevd noe lignende og søker febrilsk etter noen som har det akkurat som deg og som kan fortelle hva man føler og hva man kan forvente seg videre. For meg i denne situasjonen, etter å ha blitt undersøkt av 3 spesialister på området. En overlege, gynekolog og ultralyd jordmor på mitt lokale sykehus der alle fant de samme funnene var jeg ikke i tvil om hva som var rett. Jeg visste at dette barnet ikke ville overleve svangerskapet, og i beste fall kunne det overleve rundt 4 dager etter fødsel. Igjen vet jeg at det finnes så mange sterke meninger om akkurat dette. Men for meg er det så utrolig klart at jeg ikke vil at mitt barn skal lide unødvendig. Jeg lot heller ikke hunden min dø av seg selv etter jeg fikk vite at hun hadde alvorlig kreft som kunne skape ulidelige smerter og død for henne når som helst. Derfor er det for meg helt utenkelig å skulle gjøre det med dette fosteret som for meg er barnet mitt. Det er et liv med sjel og bevissthet. Om du ikke er enig har du hundre prosent rett til det. For meg, noe som jeg også fikk bekreftet av legene rundt meg, var det aller best for barnet å la det få slippe nå, men også for min egen psykiske helse. Det er ille nok å abortere et foster på 17 uker, og jeg vil tro det nok blir verre jo lenger tiden går.
Det er nå den virkelige harde prosessen begynner i historien. Det er denne delen jeg så inderlig søkte etter informasjon om fra likesinnede. Ikke medisinsk informasjon om hvordan en sånn abortprosess fungerer i teorien, men hva kan jeg forvente meg og hvordan føles det og alle disse tingene som nok er veldig normalt å søke etter andres erfaringer om. Jeg var så utrolig redd og engstelig og fylt av en så enorm sorg over at dette barnet jeg hadde i magen ikke var levedyktig. Og her er nok reaksjonene like forskjellig som det er mennesker som har opplevd dette, men jeg har lest på generell basis at kvinnen blir mor i det hun får en positiv graviditetstest. Det føltes hvertfall sånn for meg.
Det som skjer når man er over 12 uker gravid er at man må søke om å ta abort. Dette betyr i praksis at ditt sykehus samler en abortnemd. I min situasjon betydde det at jeg på mitt sykehus måtte ha en samtale med kommuneoverlegen og overlegen på gynekologisk poliklinikk. Her ble det stilt spørsmål om hvordan jeg oppfattet situasjonen. Hadde vi aktivt prøvd å få barn, hvor lenge hadde vi prøvd, hvordan opplevde vi oppfølgingen og informasjonen vi fikk der på sykehuset og på rikshospitalet der beslutningen om å ende svangerskapet ble tatt. For meg opplevde denne første delen av møtet brutalt. Jeg følte de var skeptiske og forsøkte å endre min mening. Jeg var fra før av langt nede og totalt knust og på gråten, så mannen min måtte svare på det meste av spørsmålene. Det jeg forstod etterhvert var at dette kun var en lovpålagt del av "intervjuet", noe jeg opplevde ikke helt passet inn i min situasjon. Senere ble det tydelig at disse legene var helt enige i diagnosen fra Rikshospitalet og enige i min følelse av at dette er det eneste valget jeg hadde.
Selve abortprosessen
En medikamentell abort foregår på den måten at du får en pille etter dette møtet, etter at aborten er godkjent. Denne pilla skal, etter min forståelse, modne livmoren. Deretter kan du reise hjem igjen før du blir innlagt på sykehus ca 2 døgn senere.
Selv merket jeg ikke noe spesielt i disse to dagene bortsett fra litt diffuse menssmerter. Etter hva jeg fikk opplyst hos legen er det vanlig med lette kramper og lette blødninger, men selv opplevde jeg ingen blødninger.
Innleggelse
Torsdag morgen kl 8 skulle jeg møte opp på avdelingen på sykehuset der jeg skulle legges inn. For meg var dette en kirurgisk avdeling for gynekologi, men på Rikshospitalet ble aborter gjennomført på fødeavdeling, så jeg er usikker på om dette er normalen eller ikke. Naturlig nok var jeg livredd og utslitt etter noen ekstremt tunge uker i uvisshet. Jeg ble vist inn på et rom og startet med en samtale med sykepleier om hva som kom til å skje.
Det første som skjer er at man får 4 tabletter satt inn i skjeden som skal starte sammentrekningene i livmoren. Dette kan du gjøre selv eller få hjelp til av en sykepleier. Selv var jeg så redd for å ikke gjøre det riktig at jeg fikk hjelp til dette. Denne pillen (Mifepriston) tas videre med noen timers mellomrom til barnet er ute. Videre fikk jeg to paracet og to Voltarol for smertene og en pille med Morfin som jeg selv valgte å ta senere når smertene ble verre. Grunnen til dette var at jeg nok både hadde en litt naiv holdning til det som var i ferd med å skje. Jeg tenkte at det nok ikke blir såå vondt og jeg skal da takle dette. Men også fordi jeg er veldig forsiktig med medikamenter i utgangspunktet og for å være ærlig skremmer Morfin meg.
Det er videre viktig å påpeke at hendelsesforløpet og det jeg kommer til å beskrive var kun slik det var for meg, og jeg vet at hvordan denne prosessen er for deg kommer helt ann på hvordan din kropp reagerer på medikamentene og hvor langt du er på vei. Videre er det sånn at dersom du er som meg og aldri har født før vet du heller ikke hvordan du takler smertene, og heller ikke hvordan smertene føles i utgangspunktet. Dette for meg var med på å gjøre hele situasjonen enda mer skremmende. For ingen kan svare på hvor lenge det vil holde på eller mengde smerter jeg ville oppleve.
For meg gikk de neste 2 timene uten at noe spesielt hente. Jeg fikk litt mat og gikk litt rundt da bevegelse visstnok skulle gjøre at ting kunne gå litt fortere. Etter ca 2 timer opplevde jeg å få skjelvinger. Om dette var pga bivirkninger av en tablett eller psykisk vet jeg ikke, men jeg vet at jeg ofte har opplevd dette i situasjoner der jeg har vært ekstremt redd. Jeg opplevde at jeg fikk god støtte av sykepleierne noe som førte til at skjelvingene etterhvert stoppet.
Det står på de fleste offesielle sider jeg har sett at fra du får satt inn pillene tar det gjennomsnitlig 4-6 timer før selve aborten skjer. Med meg tok det 9 timer, og noen må være over natta på sykehus, og ettersom jeg forstår er alt like normalt. Som sagt handler det mye om hvordan akkurat din kropp reagerer. Men alt dette kan du lese om på de fleste medisinske sider som Helsenorge.no.
Det som videre skjedde er den delen av historien jeg skulle ønske jeg fikk litt informasjon om på forhånd fra noen som hadde gått gjennom dette, og ikke bare fra nøytrale medisinske kilder.
Jeg ser i ettertid at jeg ikke fikk god nok oppfølging og informasjon om hva som ville skje når barnet kom. Selve fødselen måtte skje på et bekken da det var viktig at alt skulle til undersøkelser og obduksjon i etterkant. Det var ingen som fortalte meg at det var normalt at fostervannet begynte å renne, og hvordan smertene ble spissere og voldsommere rett før barnet var på vei ut. Dette førte til unødvendig dødsangst fordi jeg lå alene i sengen og trodde det var noe galt med meg, mens det som egentlig var tilfellet er at dette er sånn det føles rett før barnet er på vei ut.
Jeg tror nok vi er bygd på den måten at vi ikke klarer å tenke oss smerte og at vi derfor har et litt naivt forhold til det hele og tenker at dette er ikke noe problem, men jeg skulle ønske jeg hadde hatt litt mer informasjon på forhånd om at dette vil bli smertefullt, og når du tror det umulig kan bli verre så er det sannsynligvis et godt tegn på den måten at kroppen gjør det den skal, og ikke som jeg trodde at det var tegn på noe alvorlig galt.
Rett etter jeg hadde født og kommet meg tilbake i senga var følelsene mine helt merkelige. Jeg var så ekstremt letta. Selvsagt ikke letta over utfallet, men jeg hadde ligget i den senga i 9 timer og oppriktig trodd at det var noe galt med kroppen min og at barnet aldri kom til å komme ut, og så var plutselig alt over. Alt var stille og jeg hadde ikke en eneste følelse.
Det neste som skjedde var utrolig viktig, og fint, for både meg og mannen min. De tok Sofie bort, som er hennes navn, vasket henne og la henne oppi en liten kurv med hvitt blondeteppe over. Jeg var selv veldig usikker på om jeg ville se barnet og avtalte at sykepleieren skulle avgjøre når hun så barnet. Jeg er utrolig glad for at jeg valgte å se henne og ta bilde av henne. Hun var utrolig vakker og fredelig der hun lå.
Tiden etterpå
De første ukene var veldig rare. Det var som om følelsene mine var borte. Jeg husker jeg snakket i telefonen med ulike familiemedlemmer og venner og de gråt, mens jeg var helt tom og følte meg litt dum som ikke klarte å føle noe.
For meg endret dette seg ved første menstruasjon. Om dette er normalt eller ikke vet jeg ikke, men jeg tenker det kan være lurt å vite om det dersom de samme reaksjonene skjer hos deg. Det føltes som om kroppen ble vekt fra dvalen, som om mensmurringen ble en påminner på det som hadde skjedd, og det barnet som ikke var der inne lenger. Etter dette ble alt kaos. Jeg var redd, lei meg, fortvila og kaotisk. Det eneste jeg hadde fått på sykehuset var et nummer til vakthavende gynekolog på sykehuset, og dit ringte jeg ofte.
Jeg følte meg så vanvittig alene og fullstendig overlatt til meg selv. Ingen fortalte hvor jeg kunne ringe eller ta kontakt. Kroppen ga mange og skremmende symptomer som var helt nye for meg, og hodet jobbet på fullt hele tiden.
I ettertid vet jeg at det er mange steder å få hjelp, og kanskje er ikke helsevesenet så god til å opplyse om dette. For meg har det hjulpet vanvittig å ha ukentlige samtaler med fastlegen min, som er helt fantastisk, sykepleier på helsestasjonen og jordmor på anemone klinikken på Tønsberg sykehus (Jeg er usikker på om dette er noe alle sykehus tilbyr eller ikke ). Jeg har også ringt amathea.no som er en organisasjon som jobber med samtaler før og under abort, dette var også utrolig godt for meg og det var de som tipset meg om å ringe helsestasjonen. Videre er organisasjoner som Vi med et barn for lite et veldig nyttig å ta en kikk på.
Akkurat nå, midt i Oktober, er det ca 5,5 måned siden aborten, og psyken har blitt mye bedre. Jeg er fortsatt trist og gråter fortsatt ofte, men det sinnssyke kaoset som var i kroppen er for det meste borte, og det er utrolig deilig. Jeg har begynt å se fremover, og begynt å få en glede over hva som venter igjen.
Mitt største ønske for deg som leser dette som som enten har, eller snart skal, oppleve dette eller noe lignende vet at det finnes hjelp, og den hjelpen er det veldig lurt å ta i mot, eventuelt oppsøke som i mitt tilfelle. Få så mange som mulig å snakke med, og send meg gjerne en mail til kristine@hjertesamtaler.no om du vil dele med meg!
Dette er så hardt og så brutalt som det går ann, og noen dager kan man ikke annet enn å bare holde seg fast. Men jeg vet man kommer seg igjennom. Jeg kommer aldri til å glemme det jeg har opplevd, og jeg kommer alltid til å ha et barn for lite, men jeg vet at med tiden blir sorgen lettere. Spesielt når man har samlet sitt eget nettverk av mennesker man kan snakke med!
Jeg har også skrevet en tekst jeg har kalt for adjø bitteliten, den kan du lese her!
Om du ønsker å prate med meg så kan du bestille time hos meg her: www.hjertesamtaler.no/gratis-samtale . Første samtale med meg er gratis, slik at vi skal bli kjent, og du kan bestemme deg for om dette er for deg eller ikke.
Du kan også sende meg en e-mail på: kristine@hjertesamtaler.no
Kommentarer
Legg inn en kommentar