Da jeg var liten hadde jeg det ikke så lett, men jeg forstod ikke det den gang. Som barn flest trodde jeg det var meg det var noe galt med som ikke følte meg som de andre. Eller ihvertfall som det jeg trodde alle andre følte seg som. Jeg ble valgt sist. Jeg følte meg ensom. Jeg hadde noen venner, men vi snakket aldri om hvordan vi egentlig hadde det. Jeg var mye sint, riktig nok inni meg og sjeldent utad. Jeg hadde mye angst, men jeg visste ikke hva angst var så jeg forstod det ikke. Jeg var redd hele tiden, men ingen veiledet meg så jeg forstod ikke at jeg var redd. Hele tiden trodde jeg at det var noe galt med meg.
Da jeg var liten følte jeg meg ikke som et menneske. Jeg tenkte ofte at alle andre har et ansikt, en identitet, mens jeg var ingen.. Jeg forandret meg ettersom hvem jeg var rundt. Som en kameleon som endret farge etter omgivelsene. Jeg var ingen. Jeg var uten ansikt. Jeg fikk etter hvert andre venner, selv om det er å ta i, som var alt annet en bra for meg. Som utnyttet meg og fikk meg til å føle meg enda mindre og verdiløs. Jeg lot de trampe på meg og lede meg til å gjøre ting som skadet meg enda mer innvendig.
Da jeg var liten observerte jeg. Jeg elsket å være rundt de voksne. Jeg lyttet til samtalene og observerte hvordan de snakket med kroppen og ansiktet. Mens de andre barna løp rundt og lekte, ville jeg aller helst sitte å lytte.
Da jeg var liten turte jeg ikke gå alene. Jeg bodde i et lite tettsted med litt under 1 km å gå til skolen. Jeg var livredd. Hvis jeg gikk alene gikk jeg så fort jeg kunne og så meg over skulderen hele tiden.
Selv da jeg begynte på videregående og måtte kjøre buss til skolen var jeg livredd for å stå på bussholdeplassen alene. Jeg spilte i korps der vi øvde på kveldstid, og som regel måtte jeg gå til og fra. Jeg var livredd og småløp hjem med hjertet i halsen. Mamma tilbød seg noen ganger å gå meg i møte når jeg spurte om å bli hentet, men jeg turte ikke si at det ikke hjalp stort, for jeg måtte allikevel gå den skumleste delen av veien alene.
Selv da jeg begynte på videregående og måtte kjøre buss til skolen var jeg livredd for å stå på bussholdeplassen alene. Jeg spilte i korps der vi øvde på kveldstid, og som regel måtte jeg gå til og fra. Jeg var livredd og småløp hjem med hjertet i halsen. Mamma tilbød seg noen ganger å gå meg i møte når jeg spurte om å bli hentet, men jeg turte ikke si at det ikke hjalp stort, for jeg måtte allikevel gå den skumleste delen av veien alene.
Da jeg var liten turte jeg ikke snakke med noen om dette. Jeg turte ikke fortelle noen om hvor redd jeg var og hvor mye jeg egentlig hatet meg selv. I stedet muret jeg meg inne på rommet mitt. Jeg hadde en fantasiverden der jeg var hovedpersonen. Der gutten jeg var forelsket i selvsagt var enda mer forelsket i meg. Der jeg kunne snakke med alle uten filter, så ordene og meningene mine bare strømmet ut. Jeg kunne veilede, synge og gå hvor jeg ville. Jeg kunne sitte i timevis alene i den virkeligheten å spinne. Når jeg har det tøft i dag kan jeg fortsatt gå inn i den fantasiverden å rømme fra alt.
Når jeg opplevde motgang og sorg ble murene mine enda høyere og tykkere. Jeg gjemte meg inne på rommet mitt. Jeg brukte mat for å døyve følelsene. Jeg skadet meg selv med tankene mine og maten. Jeg mente jeg ikke var god til noe, flink nok, pen nok eller viktig nok.
Jeg gjorde en fantastisk god jobb med å skjule det som egentlig var inni meg. Første gang jeg begynte hos psykolog var jeg rundt 20 år, og de rundt meg spurte: Hvorfor det?
Da jeg var liten forstod jeg ikke hvor normalt dette er. Hvor normalt det er å føle seg mindre enn alle andre. Hvor normalt det er å bruke mat, eller andre hjelpemidler, for å døyve det som gjør så utrolig vondt når ingen har lært deg hvordan du egentlig skal håndtere alt det her.
Det er mer normalt enn det du kanskje tror. Men selv om det er normalt betyr ikke det at det er bra. Vi må begynne å snakke med hverandre. Vi må våge å spørre barna om hvordan de egentlig har det, og faktisk tåle svaret. Det samme må vi gjøre for oss selv. Vi må bygge opp toleransen for det som ikke føles bra så vi tør å romme det sammen, og lære barna våre det samme.
Fokuset bør være på tilknytning og trygghet, ikke på å oppføre seg bra til en hver pris.
Ønsker du å være med i et fellesskap hvor du får hjelp, støtte og blir hørt, så er www.hjertemedlem.no kanskje noe for deg.
Om du heller ønsker å kun prate med meg så kan du bestille time hos meg her: www.hjertesamtaler.no/gratis-samtale . Første samtale med meg er gratis, slik at vi skal bli kjent, og du kan bestemme deg for om dette er for deg eller ikke.
Du kan også sende meg en e-mail på: kristine@hjertesamtaler.no
Det er mer normalt enn det du kanskje tror. Men selv om det er normalt betyr ikke det at det er bra. Vi må begynne å snakke med hverandre. Vi må våge å spørre barna om hvordan de egentlig har det, og faktisk tåle svaret. Det samme må vi gjøre for oss selv. Vi må bygge opp toleransen for det som ikke føles bra så vi tør å romme det sammen, og lære barna våre det samme.
Fokuset bør være på tilknytning og trygghet, ikke på å oppføre seg bra til en hver pris.
Ønsker du å være med i et fellesskap hvor du får hjelp, støtte og blir hørt, så er www.hjertemedlem.no kanskje noe for deg.
Om du heller ønsker å kun prate med meg så kan du bestille time hos meg her: www.hjertesamtaler.no/gratis-samtale . Første samtale med meg er gratis, slik at vi skal bli kjent, og du kan bestemme deg for om dette er for deg eller ikke.
Du kan også sende meg en e-mail på: kristine@hjertesamtaler.no
Kjempebra innlegg :) Jeg beklager at du hadde det vondt i barndommen.
SvarSlettDet er forferdelig, men som du nevner, ingen snakker om det, ingen spør eller bryr seg.
Håper du har det bra nå. Det er nå og fremtiden som gjelder :) Å jobbe mye med seg selv kan virke å være en stor livsoppgave for mange mennesker, både på godt og vondt.
Du er fornuftig og reflekterende og jeg håper du finner lykken og gleden inni deg selv hver dag, som den du er :) - Anita
Takk for så koselig tilbakemelding Anita! =)
Slett