Interessekonflikt

Har du noen gang vært i en situasjon med et annet menneske der dine og deres behov ikke er det samme? . Dette er selvsagt et lurespørsmål. Med andre ord: Det er helt umulig å alltid ønske eller ha behov for det samme. 

Det er derfor tilnærmet umulig å ha et godt og trygt forhold til noen (enten partnerskap, familiært eller vennskap) dersom vi ikke blir gode til å møte begges behov. Helt nederst kan du lese et hverdagseksempel på dette fra mitt liv! 

Vi har alle behov. Alt fra primærbehov som at vi trenger vann og mat, til behov for trygghet, å bli sett, føle på tilknytning og helt opp til selvrealisering. Samtidig er det ikke sånn at vi alle har behov for den 

samme mengde til lik tid. Noen har stort behov for alenetid, mens andre har større behov for å være  sosial. 

Så hva kan vi gjøre når vi har ulike behov i en situasjon? Det er det vi kaller en interessekonflikt. Hvordan kan alle få sine behov møtt så ingen føler seg overkjørt eller uviktig. Den største feilen jeg ser folk gjør her er å enten tro de er "gode" eller "flinke" ved å alltid være den som gir seg. En annen feil kan være at ingen av behovene deres blir møtt, fordi dere alltid må finne en middelvei. Et tredje utfall kan være at det aldri er rom for at dette er et tema overhodet, og heller ingen som snakker om dette, noe som fører til at en av dere alltid gir seg, ofrer seg og ingen snakker om det.

Så hva kan vi gjøre? Jo, det første steget er : Bli tydelig på hva du trenger. Vi må slutte å forvente at motparten forstår, selv om du føler du har sagt det tusen ganger. Vi er ikke tankelesere noen av oss, og sannsynligvis er du ikke en gang helt sikker selv hva du trenger, men forventer likevel at motparten skal forstå det. Du er selv ansvarlig for deg selv og dine behov, så om du trenger noe så må du be om det! Om du aldri opplever at dette er noe du kan snakke med motparten om ville jeg tatt en alvorlig titt på om dette er en situasjon det er bra for deg å befinne deg i. 

Steg nr 2: Våg å ha en ærlig samtale om det. Det er ikke alltid så lett å si hva du egentlig trenger. Spesielt ikke om du aldri har lært hvordan du kan gjøre dette eller at det er greit å ha egne behov og meninger. Det kan være både vanskelig og sårt å føle at du må innrømme at du trenger hjelp, hvile, alenetid, støtte eller til og med en klem! Allikevel er det umulig å ha et godt forhold til oss selv og de rundt oss dersom vi ikke har denne samtalen. 

Vi må ta det som en øvelse. Vi må akseptere, som med alt annet nytt, at du kommer til å gjøre feil. Det kommer til å oppstå misforståelser, du kommer til å tråkke i salaten, og det er helt greit! Så lenge dere kan snakke om det og jobbe med å finne et utfall som møter alle, eller som alle føler er bra nok uten at noen alltid ofrer seg. For meg er det dette som er så spennende. 

Ved å se på en interessekonflikt med nysgjerrighet og interesse er det lettere å møte oss selv og den andre der vi er. Som jo er nøkkelen til det meste! 

ET HVERDAGSEKSEMPEL: Jeg og mannen min har helt motsatt måte å takle en diskusjon på. Som du kanskje vet er det ofte et problem at vi er reaktive og reagerer ut i fra en trigger: Vi jobber hele tiden med triggerne våre så vi kan møte hverandre på en god måte. Det problemet vi ofte møter på er at min automatiske respons til diskusjon er at angrep er det beste forsvar, noe som gjør at jeg reagerer med å feks snakke høyere og gå i forsvar. Videre er det sånn at Sindre, mannen min, sin respons er motsatt, han trekker seg unna. Det er det verst tenkelige for meg når jeg er trigget fordi jeg opplever at jeg blir forlatt når han trekker seg unna, noe som gjør at jeg roper enda høyere. Videre er det det verst tenkelige for han at jeg blir høylytt, for da gjemmer han seg enda mer og blir mer stille og "fjern". 

BEHOVENE I DENNE SITUASJONEN: Mitt behov i konflikten er at han ser og hører meg og viser det, mens han behov er ro til å fordøye situasjonen. 

LØSNINGEN: Vi setter en timer på 30 min hvor jeg må sitte i min følelse mens han får sin ro. Når de 30 minuttene er over er det min tur. Da kommer han tilbake for å møte meg og mine behov, og det jeg ofte trenger da er hjelp til å forstå situasjonen og snakke om hvordan jeg følte det.

Dette gjør at vi begge opplever å få det vi har behov for i situasjonen, og enda viktigere: For hver gang blir konflikten mindre og mindre fordi det vi egentlig gjør er å jobbe med triggeren, hvorfor vi reagerer som vi gjør og med å møte våre og motpartens behov.

Hvilke behov har du i ulike situasjoner, og klarer du å sette ord på de?