Mitt møte med den berømte veggen.

Det er nå 1 år og 3 måneder siden kroppen sa stopp. Jeg hadde vært uten jobb i 1,5 år og etter noen jobbintervjuer var det ingen napp å få, derfor henvendte jeg meg til nav. Etter kort tid fikk jeg begynne på et jobbsøkerkurs. I løpet av dette fikk jeg en praksisplass som spesialpedagog på en ungdomsskole. I etterpåklokskapens ånd er vel kanskje ikke praksisplass det beste for folk som meg, høysensitiv og engstelig. Likevel begynte jeg her og hadde troen på at dette måtte være jobben for meg. Det tok ikke lang tid før jeg følte at noe var galt, for selv om mine nye kolleger var utrolig imøtekommende og flotte mennesker og elevene like så, så begynte jeg fort å bli sliten. Jeg tok meg små pauser på do der jeg forsøkte å puste og motivere meg selv. Hver dag etter jobb gråt jeg på vei hjem i bilen. Jeg følte meg engstelig, redd og utrolig sliten. Hodet var fullt og  vondt. Etter ca 2 uker gikk jeg helt i vranglås. Jeg orket knapt stå opp av senga og hadde angst hele tiden. Jeg måtte avslutte praksisplassen, noe som føltes som et nederlag, og ga meg følelsen av at nå hele livet mitt var gått til helvete.

Det neste halvåret var grusomt. Jeg ble svimmel og uvel når jeg rørte på meg og lå derfor for det meste på sofaen. Når vi måtte handle turte jeg ikke være hjemme alene, og jeg turte ihvertfall ikke bli med inn i butikken. Resultatet av dette var at jeg satt i bilen og nærmest holdt meg fast til vi var hjemme igjen. Jeg måtte bli leid for å gå på do fordi jeg var uvel og redd for å besvime eller bli svimmel. Jeg orket ikke besøk og orket ihvertfall ikke å dra på besøk. Hver eneste dag føltes som en endeløs spiral av panikkanfall. Sånn holdt det på i 6 måneder før det så smått begynte å løsne når jeg lærte meg noen teknikker for å slappe av. For første gang på veldig lenge klarte jeg å sitte i sofaen i stedet for å ha en følelse av å sveve over den mens jeg holdt meg fast.

Sakte men sikkert klarte jeg å være på besøk om jeg ble kjørt. Jeg klarte å begynne å trene igjen, dette også var noe som før ga meg panikk, og når jeg skriver trene mener jeg at jeg i starten på en god dag turte å gå noen runder i hagen og etterhvert tyngre trening.

Jeg sliter fortsatt daglig med angst, men det er langt mindre enn i starten av denne runden. Jeg klarer nå å gå i butikken og å kjøre bil alene. Hvem skulle trodd det for et år siden, ihvertfall ikke meg!