Åpenhet rundt psykiske problemer er noe jeg synes er veldig viktig, derfor ønsker jeg å dele mitt nyeste møte med panikkangsten.
Jeg hadde nylig time hos en ny psykolog, og i dag var det uante trusler på venterommet. Den kjente følelsen av skjelvende muskler og tåkete panikk. Det begynner med at jeg føler alle ser på meg, som om det plutselig er helt naturlig og logisk at verden snurrer rundt meg, nå er jeg sentrum og alles oppmerksomhet er rettet mot meg. Jeg kjenner hvordan blodet begynner å sirkulere fortere, jeg blir prikkete og nummen i armer og bein. Jeg blir redd for å bli redd. Jeg blir redd for at beina mine ikke skal holde meg lenger og at jeg da kommer til å deise i bakken. Jeg blir redd for å besvime og redd for å bli svimmel. Jeg bestemmer meg for å ta noen dype pust med magen. Det eneste dette gjør er at jeg føler jeg tiltrekker meg enda mer oppmerksomhet og at folk hvisker og ler. Ihvertfall i mitt eget hode. Jeg setter meg ned og jeg kjenner hvordan lår musklene spenner seg samtidig som beina skjelver. Fingrene begynner å skjelve og til slutt hakker jeg tenner. Jeg prøver å snakke rolig med meg selv inni hodet mitt. Dette går så fint. Her har du vært før. Pust rolig med magen. Det går fint at du slipper opp lår muskulaturen nå. Jeg kan høre på min egen stemme at jeg ljuger, så jeg lar meg ikke lure, jeg vet at nå går det til helvete en gang for alle!
Det er som en kamp, meg mot angsten. Hr. Angst vet at jeg ikke kommer til å slippe musklene, han vet at nå har han meg. Han vet like godt som meg at det eneste som kan gjøre at jeg føler meg bedre er at jeg går ut av bygningen. Men jeg nekter. Går jeg ut den døra nå så har han vunnet, og den gleden skal han ikke få. Jeg begynner å tenke på all fakta jeg vet om angst og panikk, eller det vil si, jeg vet at det er fakta men nå høres det bare ut som trøstende fiksjon. Du kommer ikke til å besvime fordi alle funksjonene som nå er i gang i kroppen hindrer dette. Det er bare en normal respons på en situasjon kroppen oppfatter som skummel. Jeg hører fortsatt ikke etter.
Psykologen henter meg inn på det alt for trange kontoret med det alt for smale vinduet. Han er rolig og snakker kontrollert. Jeg begynner å gråte. Det trigger meg at han er rolig, vet han ikke at det er krig?
Hele timen blir som en berg- og dalbane. Sekunder av gangen klarer jeg å slappe av i kroppen før det bærer ut i tåka igjen. Det tar aldri slutt.
Jeg hadde nylig time hos en ny psykolog, og i dag var det uante trusler på venterommet. Den kjente følelsen av skjelvende muskler og tåkete panikk. Det begynner med at jeg føler alle ser på meg, som om det plutselig er helt naturlig og logisk at verden snurrer rundt meg, nå er jeg sentrum og alles oppmerksomhet er rettet mot meg. Jeg kjenner hvordan blodet begynner å sirkulere fortere, jeg blir prikkete og nummen i armer og bein. Jeg blir redd for å bli redd. Jeg blir redd for at beina mine ikke skal holde meg lenger og at jeg da kommer til å deise i bakken. Jeg blir redd for å besvime og redd for å bli svimmel. Jeg bestemmer meg for å ta noen dype pust med magen. Det eneste dette gjør er at jeg føler jeg tiltrekker meg enda mer oppmerksomhet og at folk hvisker og ler. Ihvertfall i mitt eget hode. Jeg setter meg ned og jeg kjenner hvordan lår musklene spenner seg samtidig som beina skjelver. Fingrene begynner å skjelve og til slutt hakker jeg tenner. Jeg prøver å snakke rolig med meg selv inni hodet mitt. Dette går så fint. Her har du vært før. Pust rolig med magen. Det går fint at du slipper opp lår muskulaturen nå. Jeg kan høre på min egen stemme at jeg ljuger, så jeg lar meg ikke lure, jeg vet at nå går det til helvete en gang for alle!
Det er som en kamp, meg mot angsten. Hr. Angst vet at jeg ikke kommer til å slippe musklene, han vet at nå har han meg. Han vet like godt som meg at det eneste som kan gjøre at jeg føler meg bedre er at jeg går ut av bygningen. Men jeg nekter. Går jeg ut den døra nå så har han vunnet, og den gleden skal han ikke få. Jeg begynner å tenke på all fakta jeg vet om angst og panikk, eller det vil si, jeg vet at det er fakta men nå høres det bare ut som trøstende fiksjon. Du kommer ikke til å besvime fordi alle funksjonene som nå er i gang i kroppen hindrer dette. Det er bare en normal respons på en situasjon kroppen oppfatter som skummel. Jeg hører fortsatt ikke etter.
Psykologen henter meg inn på det alt for trange kontoret med det alt for smale vinduet. Han er rolig og snakker kontrollert. Jeg begynner å gråte. Det trigger meg at han er rolig, vet han ikke at det er krig?
Hele timen blir som en berg- og dalbane. Sekunder av gangen klarer jeg å slappe av i kroppen før det bærer ut i tåka igjen. Det tar aldri slutt.
Kommentarer
Legg inn en kommentar