Emosjonell omsorgssvikt

Emosjonell omsorgssvikt et stort problem vi sjeldent snakker om. Emosjonell omsorgssvikt er ofte subtil av natur, noe som gjør at man ofte går ut i fra at det ikke er like skadelig som det virkelig er. Det kan være da du følte at du ikke ble sett, eller når følelsene ikke ble  validert, speilet , eller hørt av foreldre eller andre omsorgspersoner. Emosjonell smerte etterlater ingen arr. Lærerne dine kan ikke se blåmerker og finne ut av det. Men når det er sagt, som spesialpedagog er jeg klar over at det er mange måter å observere et barn på og se tegn på omsorgssvikt, men ut i fra min erfaring og oppfatning er dette dessverre noe som ofte ikke blir tatt tak i enten på grunn av manglende kunnskap eller tid i barnehage og skole. Det vil dessverre også være slik, at dersom du ikke vet at måten du blir behandlet på er gal, vil du heller ikke kunne be om hjelp.

Det som gjør det vanskelig for mange å sette likhetstegn mellom symptomene de har i dag og emosjonell omsorgssvikt er at vi snakker om de tingene som aldri skjedde! Når vi snakker om fysisk omsorgssvikt tenker man på situasjoner der for eksempel en  forelder slår sine barn, eller seksuelle overgrep. Jeg tror det derfor er mer åpenbart for oss at det er skadelig og vil skape problemer for barnet dersom det ikke får hjelp. Ved emosjonell omsorgssvikt er man ofte ikke engang klar over hvor ekstremt skadelig det er. Jeg hører ofte om folk som sliter med problematikk knyttet til angst, depresjon og/eller fysisk sykdom som ikke kan forstå hvordan det har blitt sånn, for de har jo hatt en så bra barndom! De hadde alt de kunne ønske seg og foreldre som jobbet hardt og som var i stand til å gi de en god barndom. Så det er absolutt ingen grunn til at de skal slite som de gjør. Kanskje er de bare utakknemlige og en dårlig person?

Mitt poeng er ikke at foreldrene dine var onde eller hadde dårlige hensikter som du ikke visste om, men at foreldrene dine også hadde foreldre som ikke visste hvordan man jobber med følelser, og det samme med deres foreldre før dem. Foreldrene dine kan ha ment godt når de kjeftet på deg for å være sint eller når du fortalte dem at du ikke likte noe. Men hva det egentlig gjorde med deg i det stille, var at du begynte å stille spørsmål ved deg selv og dine følelser. Og når dine følelser får deg i trøbbel, undertrykte du dem for å overleve i miljøet du ville passe inn i. Dette er en perfekt strategi, i hvert fall for en kort stund før vi har kommet så langt vekk fra oss selv at vi plutselig ikke kan fungere, og ikke kan stole på oss selv lenger. Det er så mye lettere å jobbe med problemer du vet om eller har bevis for, og de fleste tilfeller av følelsesmessig forsømmelse faller ikke inn i den kategorien.

La oss ta ett eksempel. La oss si at du hatet skolen, og ba om å slippe å gå en dag, kanskje noen var slem mot deg eller noe gjorde at du ikke følte deg ikke trygg, hvorpå foreldrene dine sa "vi må alle gjøre ting vi ikke liker å gjøre", slik at du gikk likevel . Og du lurer på hvorfor du i dag er i en dritt- situasjon, og du ikke evner å gjøre noe med det fordi du må være en ansvarlig voksen, og ansvarlige voksne de jobber hardt og står på, selv om de hater det de gjør. Eller kanskje  foreldrene dine ba deg om å slutte å gråte og ble opprørt én eller flere ganger fordi du hadde, etter deres mening, ikke noe å gråte for. Kanskje la de til og med til at du ødela dagen deres fordi du var så vanskelig å ha med å gjøre. De påførte deg skam for det du følte i øyeblikket. Og nå som voksen klarer du ikke å finne din retning i livet. Noe som etter min mening ikke er rart i det hele tatt, fordi det du egentlig lært av dem, er at dine følelser er feil, og det fører til at du ikke lenger vet hva du liker eller ikke liker, eller hvem du i det hele tatt er! Hvordan kan du vite om noen følelser du har er riktig? Så du holder munn og jobber på, og fortsetter å leve det livet som gjør at du går ned i en spiral av angst og selvdestruktivitet

Hvis du kjenner deg igjen i noe av dette, må du se nærmere på det i barndommen din som aldri skjedde, men som burde ha skjedd. Dine foreldre burde lært deg at du er deg, og ikke en forlengelse av dem. Når du ikke ønsket av ulike årsaker å gå på skolen, burde de ha spurt deg om hvorfor og vist deg at de forstod hvordan du følte det og at dere sammen kunne funnet en løsning på problemet. Hver gang noe gjorde deg opprørt, sint eller glad burde de ha vært der for å validere deg, og det burde vært viktig for dem at du skal bli trygg på at dine følelser er alltid rett. Det er helt normalt og berettiget å føle at noe er galt hvis dette var din barndom!


Ønsker du å være med i et fellesskap hvor du får hjelp og støtte så er www.hjertemedlem.no kanskje noe for deg.

Om du heller ønsker å kun prate med meg så kan du bestille time hos meg her: www.hjertesamtaler.no/gratis-samtale . Første samtale med meg er gratis, slik at vi skal bli kjent, og du kan bestemme deg for om dette er for deg eller ikke.


Du kan også sende meg en e-mail på: kristine@hjertesamtaler.no