Vi lever i en verden som er veldig opptatt av likhet. Alle skal ha like muligheter, alle skal ha like rettigheter, men når går likehetstanken over til å bli diskriminerende og i ytterste konsekvens traumatisk? I tråd med temaet om mangfold i skolen vil jeg skrive om mitt perspektiv på dette området både som spesialpedagog og basert på personlig erfaring med skolesystemet.
Inkludering er et viktig tema i spesialpedagogikk og i samfunnet generelt
Det er mange nivåer av dette, og selvsagt kommer alt det jeg nevner her, og mer til, helt ann på den enkelte person og situasjon. Jeg ønsker å fokusere på to ulike, ekstremt, vide grupper. Den ene er den gruppen med nedsatt funksjonsevne som av ulike årsaker alltid vil ligge langt bak, hvis vi snakker i forhold til normalitet og avvik i skolen. Den andre gruppen jeg ønsker å ta opp er er de stille elevene, en gruppe som ligger mitt hjerte nært.
I følge Professor Emeritus Edvard Befring ved Universitetet i Oslo har dagens skole forsømt læringsprosessen. Med dette mener han at man har en for snever oppfatning av hva læring er. Dagens skole er nesten utelukkende opptatt av ferdighetslæring og kognitiv læring. Men holdningslære og moralsk læring er vel så viktig, om ikke enda viktigere på mange områder. Med dette menes blant annet det å tillære seg evne til selvregulering, som blant annet betyr at man lærer å ta ansvar for egne ressurser, altså mobiliseringskrefter. For mange av de barna som havner langt bak i skolesystemet, enten på grunn av nedsatt funksjonsevne eller av andre årsaker, vil det alltid være slik at de vil forbli langt bak uansett hvor mye de strever. Mange studier har vist at det er lite som skal til for å forandre hele tilværelsen for denne gruppen elever. Stikkord her er positiv fokusering og det som kalles kompetansefortrinn. Kompetansefortrinn betyr at man finner et felt der eleven har talent og trivsel, for eksempel innenfor musikk eller idrett. Det er også viktig for alle barn, uansett funksjonsnivå, å ha symmetrisk kommunikasjon, altså behovet for å kommunisere med barn i samme situasjon som er lik en selv (Befring 2008). Jeg har selv vært så heldig å vært vitne til dette ved flere anledninger der barn lenge ikke har fått den hjelpen de har krav på, for så å være vitne til enorme forandringer på alle områder når de spesialpedagogiske ressursene blir satt inn. Det er ofte de små forandringene som utgjør stor forskjell både sosialt, fysisk og psykisk.
Den andre gruppen jeg nevnte tidligere er de stille barna. De barna som er innagerende. Grunnen til at denne gruppen er nært meg er fordi jeg selv er i denne gruppen, og det var ofte vanskelig i skolesammenheng. Vi som fagpersoner og andre ansvarlige voksne må se viktigheten av å være sensitive for barnas verdensopplevelse. Ofte kan det føles som om samfunnet generelt har en underbevisst holding mot de stille barna om at de må hjelpes til å bli ekstrovert og til å være lik de andre i klassen som ikke har noen problemer med å rekke opp hånda. Greit nok kan tilbaketrekking være et symptom på for eksempel at barnet har vært gjennom et traume eller at det er en konkret årsak til dette. Men ofte vil man da se en forandring i barnets natur, og det er ikke den gruppen jeg tar opp denne gangen. De barna jeg sikter til er de som av natur er innagerte, introverte. Kanskje er de høysensitive, og kanskje trives de i eget selskap. For disse barna kan skolehverdagen være vanskelig å forholde seg til.
Jeg våger å påstå at skolen, på generell basis, er laget på de ekstrovertes prinsipper. Burde det ikke heller være slik at fagpersoner og andre ansvarlige voksne starter å se de stille barna og tilby læring og oppfølging på deres premisser i stedet for å rette alt fokus på at det er en negativ ting at de er som de er. For det er nettopp det som skjer når man sier til en introvert at du må være mer muntlig aktiv. Det er en beskjed fra noen barnet ser opp til at du er ikke bra nok som du er.
Om du ønsker å prate med meg så kan du bestille time hos meg her: www.hjertesamtaler.no/gratis-samtale . Første samtale med meg er gratis, slik at vi skal bli kjent, og du kan bestemme deg for om dette er for deg eller ikke.
Du kan også sende meg en e-mail på: kristine@hjertesamtaler.no
Kommentarer
Legg inn en kommentar