Luna

Lørdag 19. november måtte vi avlive min aller beste venn, hunden min Luna. Det var helt brått og uventet, og er det vanskeligste jeg har opplevd på veldig mange måter . Å miste noen er ekstremsport når det kommer til å være i følelsene!

De siste 8,5 årene av mitt liv har vært mye opp og ned. Jeg har hatt ekstreme utslag når det kommer til angst og tunge stunder, og tidvis har jeg tenkt at det ikke er noe her i livet for meg, og andre ganske mørke tanker. Luna har vært der med sin energi i alle disse nedturene og gitt meg en følelse av at alt går bra, vi reiser oss opp og prøver på nytt. Å miste henne, helt ut av det blå, føltes som om hele gulvet ble dratt vekk fra under beina mine. Dette høres kanskje dramatisk ut, men om du selv har et dyr du er glad i så tror jeg du forstår. Om du ikke forstår så prøv å tenk deg følgende: Tenk deg at du har en venn ved din side hver eneste dag i så mange år, og denne vennen elsker deg betingelsesløst til en hver tid og stabiliserer deg. Hver gang jeg lå dobbelt på sofaen i panikkangst satt hun seg helt inntil meg og bare var der sammen med meg i følelsen, eller når vi gikk tur, selv om jeg var så redd at jeg var sikker på at jeg skulle gå i bakken, så hun på meg og ledet veien videre. Uten den stabiliseringen er det lett å få overbalanse.

Jeg anser meg selv som en nerd når det kommer til følelser. Jeg elsker å jobbe med følelser, observere

følelser og være i følelser. Selv når følelsen er så smertefull at det føles som om hjertet skal stoppe og brystet eksplodere. En ekstrem versjon av dette har jeg lært den siste uka. Jeg har lært hvor viktig dette arbeidet er mens jeg har observert mine følelser gå fra sjokk, ekstrem smerte, takknemlighet og sinne. Alle etter tur, og om hverandre. Jeg har kjent på hvordan følelsen sklir over i noe annet bare jeg tar meg tid til å være med den, selv om alle instinkter sier at jeg skal løpe motsatt vei. Men det er bare en vei som gir mening, og som hjelper, og det er å løpe rett inn i vepsebolet.

Dette er ikke det samme som å legge seg ned med all sin elendighet å gi opp. Heller tvert imot. Det handler om å gå smerten din i møte og ta vare på den. Hedre den og elske den. Ikke minst være ærlig med den. Det spiller ingen rolle om det handler om sorg, angst, depresjon, fysisk sykdom eller glede. Det er vel så viktig å føle på alle de lette og positive følelsene som de tunge og "negative" følelsene. Alle er like verdifulle og kan lære deg ekstremt mye om deg selv. Og for mange er det jo nettopp dette den spirituelle prosessen handler om. Veien tilbake til oss selv