Gjesteinnlegg: Angst for å ikke eksistere / angst for evighet

Jeg er en mann på 34 år som har slitt med angst siden tenårene. Jeg har angst for tanken på hva som skjer etter døden. Vil sjelen eksistere i all evighet på et eller annet vis? Vil jeg forsvinne helt og alt bli «ingenting» i all evighet? Begge tankene synes jeg er helt sinnsyke og uforståelige. Hvordan skal man kunne eksistere i all evighet? Hvordan er det mulig? Hva skal man gjøre i all evighet? Den andre tanken, at man ikke skal eksistere mer i det hele tatt(at det er intet) er enda verre å tenke på.. hva om jeg forsvinner helt? Hva om det er ingenting i all evighet? Det vil jeg jo hvertfall ikke.. begge tankene er nok til at jeg kjenner et rykk i magen og angsten kommer snikende. Jeg vet jo at jeg aldri kommer til å få et sikkert svar på hva som vil skje, og at det ikke kommer noe godt ut av å gruble på det. Men allikevel klarer ikke hodet mitt å slutte å tenke på det. 

Tanken ligger alltid der å surrer i underbevisstheten, mens den noen ganger( flere ganger om dagen)   kommer snikende opp fra underbevisstheten og opp i dagen for å gi meg angst i en mildere eller ekstremt sterk grad. Ved de sterkere angstanfallene så gjør tanken på dette at det føles som om sjelen min prøver å rive seg løs fra meg på en eller annen måte, og det gjør ikke bare utrolig vondt, men det føles nesten som om man mister seg selv eller forsvinner. Når dette skjer så prøver jeg å gjøre et eller annet som vil distrahere meg bort fra tankene, helst noe «ekstremt». For meg er dette å kaste seg inn i dusjen med iskaldt vann f.eks. (spiller ingen rolle om klærne er på, men jeg er såpass bevisst at jeg ikke vil ødelegge mobiltelefon eller lignende så jeg klarer å få den ut av bukselomma først, så noe bevisst og kontroll har jeg fortsatt). Det roer seg da når jeg får tankene over på andre ting, som at vannet var ekstremt kaldt og ubehagelig. Etter dette går jeg da over til å gjøre noe som gjør sinnet mitt opptatt. Avhengig av tid på døgnet så kan det da være å spille dataspill, eller hvis det er midt på natta så følger jeg intenst med på lyden av tv helt til jeg sovner av det.

Som nevnt innledningsvis så startet denne angsten i tenårene. Hvordan og hvorfor den oppstod vet jeg ikke, men tanken om dette kom smygende på mens jeg lå på teppet under bordet og så på TV. Tanken ble gradvis sterkere og jeg ropte ut et «AaaaA» på grunn av smerten den ga meg i sjelen og mamma kom løpende og lurte på hva som skjedde. Da roet det seg..  Siden dette har tanken kommet på besøk i varierende hyppighet helt frem til i dag. Jeg har forsøkt å blokkert tanken og gjøre ting for at ikke tanken skal komme. Hele tiden må hodet mitt få en stimuli av noe(egentlig hva som helst, bare det ikke er å gjøre ingenting), slik at ikke tanken skal få overtaket og gi meg angst. Denne teknikken har jeg brukt i ca 20 år. Den har fungert på ett vis, men det er veldig slitsomt å aldri kunne bare slappe av helt og gjøre ingenting, men bare slappe av og være der med tankene sine. Angsten har også gradvis blitt verre og kraftigere, så en teknikk uten negative konsekvenser har det ikke vært.

Et lite vendepunkt kom etter jeg opplevde mitt sterkeste angstanfall noensinne i en alder av 32. Jeg er gift, og jeg klarte ikke være hjemme alene uten at kona var til stede. Jeg måtte være ute et sted hvor det var mennesker rundt meg. For da klarte ikke disse tankene å få et grep. Da kunne jeg også driste meg til å tenke litt på hva evigheten er, eller hva det vil si at det er «intet». Hvorfor det hjalp å ha mennesker rundt meg vet jeg ikke.. 

I denne perioden var jeg mye på biblioteket for å lese bøker om angst og angsthåndtering. Og det var spesielt en metode jeg leste om som jeg ville prøve. Den handlet om å ikke unnvike angsten sin, men møte den, og faktisk oppsøke den. Istedenfor at tanken skal komme snikende på deg så skal du selv bestemme deg for at den skal komme til deg. Jeg skulle altså aktivt og frivillig tenke på evighet og intet. Alle med angst skjønner hvor grusomt og vanskelig det høres ut.. man vil jo helst ikke ha noe med angsten å gjøre, men skyve den unna så godt man kan. Men jeg hadde jo nå prøvdt å skyve tankene unna i 20 år, uten at det hadde hjulpet meg, men bare gjort det verre. Så jeg tenkte at det var absolutt verdt å prøve det, selv om det hørtes jævlig ut. Jeg begynte forsiktig med å være på biblioteket og lese bøker som omhandlet temaer som «hva skjer etter døden». Det gikk merkelig greit å lese om disse temaene, men det hjalp også at det var mennesker rundt meg når jeg leste om dette. Jeg ble vel egentlig ikke så mye klokere etter å ha lest disse bøkene, men litt interessant var det. Og ikke minst, så møtte jeg nå angsten min, ved å lese om temaet. Jeg hadde riktignok et sikkerhetsnett ved at det var mennesker rundt meg.. Men det hjalp meg gjennom den verste perioden i mitt liv, angstmessig sett. Det føltes lettere å håndtere når jeg var hjemme og hvis tankene kom snikende på så tenkte jeg at «dette trenger jeg ikke tenke på nå, i morgen skal jeg på biblioteket og lese mer om dette». Det hjalp litt med å få tankene litt mer på avstand og for at de ikke skulle ta helt overhånd.

Jeg gikk på DPS i denne perioden for å få hjelp med angsten ( uten at det var noen der som kunne hjelpe meg overhodet). Jeg fortalte de om hva jeg gjorde for tiden, med å møte angsten og det var da de kom med et forslag om at jeg kunne prøve OCD-behandling hos OCD-teamet i Sandefjord. Jeg fikk plass der og etter noen samtaler sa de at de var litt usikre på om det var OCD jeg hadde, og om behandlingen ville fungere for meg, men vi kunne gi det et forsøk. Jeg fikk da i oppgave om å fortsette det jeg selv hadde begynt med, men i en mye tøffere grad. Jeg skulle gjøre det som virkelig var det verst tenkelige i forhold til angsten min. For meg var det å være hjemme alene på soverommet på kvelden( angsten har vært verst når jeg skal prøve å sove), og aktivt oppsøke tankene om evighet/død/ikke-eksistens. Jeg skulle virkelig tenke på det og gruble over det. For meg var dette noe av det verste og vanskeligste jeg kunne gjøre, og jeg var veldig skeptisk.. men jeg måtte bare prøve det, for jeg hadde forsøkt alt annet jeg kunne komme på og ingenting har hjulpet ordentlig.

Samme dag ba jeg kona om å gå seg en tur mens jeg skulle være hjemme alene i senga mi i mørket og tenke på evighet og intet. Dette kom aldri i verden til å gå bra.. jeg kommer til å gå helt i psykose og aldri komme tilbake til meg selv.. dette var tanker som gikk gjennom hodet mitt. Men jeg følte ikke jeg hadde noe valg. Angsten hadde tatt så mye overhånd at jeg måtte bare forsøke, briste eller bære. Jeg slo av lyset og la meg i senga. Jeg begynte å tenke på hva som vil skje etter jeg dør.. vil jeg eksistere evig? Hvordan er det mulig? Blir jeg gjenfødt evig ganger? Det er jo en helt sinnsyk tanke..  på den annen side hva om jeg forsvinner helt? Blir til intet.. det blir jo ikke som å sove.. for da drømmer man og man våkner opp. Man blir jo ikke da borte..  Men å være borte, ikke eksistere.. for all evighet.. det vil jeg jo hvertfall ikke!! Og tanken blir jeg helt gal av...  Jeg ligger å tenker på disse tingene.. jeg kjenner at det knyter seg littegrann i magen avogtil, men det går faktisk merkelig bra! Jeg får ikke noe angst, jeg er fortsatt meg.. og jeg er ikke i nærheten av å bli gal. Det er overraskende og nesten litt uvirkelig at jeg ikke får mer angst. Nå ligger jeg å tenker på det verste jeg kan tenke meg, av egen fri vilje.. uten noe sikkerhetsnett.. og det går helt fint!

Jeg avslutter etter litt, ikke fordi jeg er engstelig, men fordi jeg føler jeg ikke gidder eller at det er noen vits å fortsette. Jeg forteller om opplevelsen jeg hadde til OCD-Teamet og de forteller meg at hver gang jeg føler angsten kommer snikende så skal jeg la det komme og tenke aktivt på det. Ikke noe mer av å skyve det unna. Jeg har gjort det siden, og det har hjulpet meg mye. Angsten har ikke den kontrollen på meg som det har hatt så lenge. Jeg lar ikke angsten styre livet mitt lenger.  Angsten er ikke borte, og kanskje kommer den heller aldri til å bli det. Fortsatt kommer den snikende avogtil og jeg kjenner det knyter seg i magen, men jeg har hvertfall en teknikk som gjør at angsten ikke tar helt overhånd. Og det er utrolig verdifullt. Jeg synes fortsatt tankene er helt sinnsyke, men jeg takler de.